Alaskan Malamute, en liten historie om "lokomotivet i nord"
FCI-gruppe: 5 - Spisshunder
Aktivitetsnivå: medium/stor
Størrelse: medium
Samarbeid: medium
Pelspleie: medium
Andre egenskaper: brukshund
Mankehøyde:
hunder: fra 63 cm
hunnhunder: fra 58 cm
Vekten:
hunder: 38 - 56 kg
hunnhunder: ca 34 kg
Levetid: 10-16 år
Fordeler og ulemper
-
veldig slitesterk
-
egnet for hundesport
-
motstandsdyktig mot dårlige værforhold
-
vennlig mot barn
-
veldig knyttet til eierne
-
vennlig mot mennesker
-
krever mye bevegelse
-
trenger tidlig sosialisering
-
har en tendens til å dominere
-
kun aggressiv mot hunder
-
ikke skikket til å være verge
-
ikke noe forsvarsinstinkt
-
liker selvstendige turer
-
han kan hyle når han kjeder seg
Egenskaper
Alaskan malamute er en hengiven, vennlig, leken, og trofast hund. Rasen er glad i mennesker, og er er ikke en «enmanns-hund». Den er imponerende med sin verdighet som voksen. Den kan være dominerende ovenfor andre hunder, og krever konsekvent oppdragelse. Rasen har ikke utpreget vaktinstinkt. Rasen er avlet frem for å jobbe som sledehund i polare områder. Den kjennetegnes ikke av høy hastighet, men av evnen til å trekke tung last.
Et overordnet mål for rasen er å bevare en sterk og sunn arktisk rase i tråd med rasestandarden og med de opprinnelige overlevelseskarakterer og arbeidsegenskaper. Den skal samtidig fungere godt i dagens samfunn som en allsidig hund for turglade mennesker.
Størrelse og utseende
Alaskan malamute er en av de eldste arktiske trekkhundene. Den er kraftig og substansfull, med et dypt bryst og sterk muskuløs kropp. Rasen Står har et meget aktivt utseende og stolt holdning, med høyreist hode og våkent og nysgjerrig blikk. Rasens karakteristiske hodetegninger består av en hette, mens ansiktsdelen enten er helt hvit eller markert med en stripe og/eller maske. Rasen har kraftig kropp og ben og er konstruert for styrke og utholdenhet, ikke som konkurransehund i raske løyper.
Pelsarbeid
På en rasetypisk hund kreves ikke spesielt pelsstell. Hunden feller store mengder pels 3 eller 4 ganger i året.
Historikk
Alaskan malamute er en hardfør arktisk frakthund. Forsøker vi å se bakover i historien og konstanterer fakta, vet vi at rasen ble godkjent i 1935 av den amerikanske kennelklubben.
Samtidig må vi konstantere at rasen alaskan malamute, slik vi kjenner den i dag, er en rekonstruksjon av den store opprinnelige trekk- og frakthunden som hadde sitt opphav fra områdene rundt Norton Sound og Kotzebue i den nordvestlige delen av Alaska.
I løpet av 1920-tallet begynte arbeidet med å samle inn de hundene som lignet mest på bildet av inuittenes tunge frakthund og forsøket med å gjenskape denne typen hund. De som framfor alle deltok i dette arbeidet var Arthur Walden med kennel Chinook, Milton og Eva ”Short” Seeley som overtok kennel Chinook, og Allan Alexander. Hundene som ble basen i rasen alaskan malamute ble hentet fra hele den nordlige delen av Nord-Amerika – det viktigste var at disse hundene tilsvarte den forestillingen de hadde av den kraftige, polare frakthunden. Selv om oppfatningen av hvordan malamuten skulle se ut varierte, så etterstrebet de fleste som ville ha en alaskan malamute, kraftfulle og godt fungerende sledehunder.
Verdt å tenke på:
-
Rasen trives utendørs, og egner seg derfor best for folk som ønsker å tilbringe tid i naturen sammen med dem
-
Rasen er sosial og glad i mennesker
-
Rasen er konstruert for styrke og utholdenhet
-
Rasen feller store mengder pels to ganger i året
Helse
Generelt mener vi at helsetilstanden hos alaskan malamute er god. De helseproblemene som rasen sjekkes opp for er HD, AD, øyesykdommer (katarakt) og polyneuropati. Raseklubben har hatt følgende helsekrav til avlsdyrene for å få stå på klubbens valpeliste: Avlsdyrene skal være HD-røntget FRI, øyelyst FRI for katarakt (ikke eldre enn 1 år) og minst ett av foreldredyrene skal være PN-testet FRI.
Alle våre hunder er sjekket og helt frisk.
I følge beskrivelser fra oppdagelsesreisende og handelsmenn hadde inuittstammen Mahlemiutene, som levde i dette området, en forholdsvis stor og kraftfull trekkhund. Sjelden hadde disse inuittene noen store hundespann. Ofte kunne både kvinner og menn hjelpe til med å trekke sleden og å lede an veien innspente framfor sleden sammen med hundene.
Flere ulike varianter av den polare spisshund ble utviklet i de nordre delene av området mellom Grønland, nordre delen av Asia og Nord-Amerika. Alle hadde sin opprinnelse i de eldgamle hundene som fulgte menneskene på deres vandringer og ferder i dette veldige området 6-7000 år tilbake i tid.
Inuittenes hund av malamutetypen er den som har blitt forbildet til dagens alaskan malamute. Det som framfor alt formet dem var deres evne til å overleve i et karrig polarklima med begrenset tilgang til mat, deres evne til å arbeide hardt samt evnen til å samarbeide med både mennesker og andre hunder.
Hundene ble trolig brukt til både jakt, kløving og å dra sleder. Historien forteller at Mahlemiuterne var kjent for å behandle hundene sine godt og at det ikke var uvanlig å la hundene få komme inn i husværet sammen med familien. Antageligvis var individene noenlunde typelike.
Det store gullrushet førte til en enorm etterspørsel
etter sledehunder og alle mulige hunder ble blandet med hverandre for å tilfredsstille dette behovet. Også de populære sledehundkonkurransene gjorde sitt til at mindre, lettere og raskere huskier ble krysset med de tyngre frakthundene.
På rasen alaskan malamute snakker vi om 2, i blant 3 grunnleggende linjer som ligger til grunn for dagens hunder; Kotzebulinjen, M’Lootlinjen og Hinman (få hunder men hadde betydning for rasens kvalitet). En kombinasjon av disse tre linjene var grunnlaget for Husky Pack-kennelen hvorfra de fleste av våre hunder nedstammer.
Malamutes assisterte kontreadmiral Richard Byrd på reise til Sydpolen og gruvearbeidere ankom Alaska under den allerede nevnte feberen gull i 1896. Under andre verdenskrig ble de søk- og redningshunder på Grønland.
Malamutes assisterte kontreadmiral Richard Byrd på reise til Sydpolen og gruvearbeidere ankom Alaska under den allerede nevnte feberen gull i 1896. Under andre verdenskrig ble de søk- og redningshunder på Grønland.
Imidlertid var de aldri engasjert i racing hundekjøring, var de mer egnet til rollen som hunder fordi de var i stand til å bære tunge lass hundrevis eller til og med tusenvis av kilo.
American Kennel Clubb registrerte rasen i 1935, men etter andre verdenskrig verden var det på anden av utryddelse. Estimater det antas at det i 1947 var 30 registrerte malamuter, imidlertid begynte en vekkelsesprosess kort tid etter løp.
Rasen i Norge
I 1974 ble de første malamutene importert til Norge fra USA. Det ble importert flere hunder i løpet av de neste 10 årene og hunder fra Wakon, Tote-Um og Barrenfield skulle stå sentralt i malamuteavlen i årene som kom og finnes på mange stamtavler også i dag. Ellers ble mange av de tidlige importene brukt lite i avl. Etter hvert kom det flere malamuter inn til landet og vi har med jevne mellomrom fått inn nytt blod fra flere forskjellige land. Det har også blitt enklere å importere frossen sæd fra utlandet og dette er en mulighet flere av oppdretterne har benyttet seg av.
